Forskerprofil

Hva forsker du på akkurat nå?

Jeg har flere prosjekter på gang, men det som tar den største andelen av tid, fokus og interesse akkurat nå er utviklingen av nye transmucosal titanoverflater for bløtvev implantering. Denne delen av et tannimplantat befinner seg i den øverst delen av systemet som er i kontakt med gingiva, og hvor kronen eller broen fester seg. Det har et annet forbruksmål enn beinimplantat og man kan derfor ikke bruke samme overflatemodifiseringsteknikk som på selve skruen som implanteres i hardt bein. 

Hvorfor er denne forskningen viktig?

Det er mulig å erstatte en mistet tann med et implantatsystem. Det systemet kan være fordelt i tre områder: en del i bein (hardt vev), en del i gingiva (bløtt vev) og en del i munnen (krone eller bro). Mens det for en krone kun kreves kunnskap om pmaterialteknologi, må man for de to andre delene ha en riktig biokompatibilitet for at de skal kunne fungere sammen med kroppen.

Osseointegrasjon av titanskruer (i hardt vev) i odontologi har vært, og er fremdeles meget viktig for oss ved Avdeling for biomaterialer. Målet er å oppnå et sterkt feste mellom den utviklede titanoverflaten og det harde vevet som er bein. På denne måten blir det mulig å restaurere høy tyggefunksjonalitet og estetikk hos pasientene. Det er stadig nye metoder og oppfinnelser som gjør denne osseointegrasjonsprosessen raskere og bedre, noe som er en stor fordel for utålmodige pasienter. Per i dag er det nesten en hel generasjon av titanimplantater under utvikling blant annet hos oss ved Avdeling for biomaterialer.

Men det er ikke bare osseointegrasjon som er viktig; det finnes nemlig en annen del av implantatsystemet som ikke er i kontakt med hardt vev med bløtt vev (for eksempel gingiva). Denne delen heter på engelsk ”abutment” og har per i dag glatt overflate, i motsetning til selve skruen i beinet med grove eller ru overflater. Interessen for å utvikle abutments-overflaten kommer fra ideen om at det er mulig å lage en bedre forsegling rundt denne delen av implantatsystemet. På denne måten kan man avsperre selve beinimplantat (skruen) fra eventuelt bakteriekolonisering som befinner seg i munnhulen. Selv om det fremdeles er omdiskutert, er bakterietilgang til selve skruen en av årsakene til peri-implantitis. Dette er et fenomen beregnet som implantat feil som er nesten umulig å bli 100 % kvitt. Det er altså et stort potensial for forbedring, både for forskerne og for pasientene.

Hva er din motivasjon for å drive med forskning?

Jeg er stort sett nysgjerrig på ting og vet at for alle spørsmål og problemstillinger så finnes det svar, selv i det meste kompliserte tilfellet.

Å jobbe som forsker er å forskyve grensene for vår kunnskap, og hver lille del bidrar aktiv til det internasjonale samfunnet, om det så er vitenskaplig eller ikke.

Friheten til å tenke nytt og utenfor av boksen, å være kreativ og engasjert er det jeg liker best med denne jobben. Man må være forbredt på at forskning ikke er en 9-17 jobb, det er en livsstil, og periodevis kan man bli besatt av det, akkurat som en god bok det er umulig å legge fra seg.  

Hvordan foregår forskningen?

For meg er det ganske enkelt. Det begynner alltid med en frisk ide. Deretter må man undersøke litteraturen for å vurdere nyhetspotensiale.  Så blir det spørsmål om hvem kan bidra, hvor, når, hvordan, uten å glemme budsjettet. Det er ofte en kritisk fase hvor mange gir opp, men det gjelder å holde seg fast og å gire opp videre. Biomaterialforskning er litt spesielt på grunn av det tverrfaglige miljøet. Hos oss har vi en meget eksotisk blanding av tannleger, biologer, fysikere, kjemikere, ingeniører,  og det er like internasjonalt som hovedstaden!

Når det blir bestemt at ideen blir et prosjekt, så arrangeres det et møte med forskere som kan bidra aktivt til å utføre prosjektet med høyest kvalitet innen korteste tid. Alle forskerne får sin del av oppdraget. Herfra gjelder det å beholde kommunikasjonsnivået meget høyt og å støtte hverandre. Å ha det gøy med det man holder på med er kilden til stor engasjement og glede, høy motivasjon og mye god forskning.

Hvilken nytte kan man ha av denne forskningen?

Biomaterialforskning, mer bestemt implantatforskning, har absolutt stor nytte.  Nytteverdien for denne type forskningen ligger i å svare på både medisinske og estetiske behov som pasienter måtte ha. 

I tillegg, i et mer vitenskaplig perspektiv, er det uhyre interessant å skape materialer som vi bestemmer egenskapene til, - og som vi kan variere- , for å få kroppen til å reagere å en bestem måte.  Det er meget vanskelig og utfordrende siden at det er fremdeles mye vi ikke vet om hvordan kroppen vår fungerer. 

Det vi vet er at for eksempel hvis et implantat må integreres i bein, så bør overflaten være ideelt osteokonduktiv og osteoinduktiv.  Siden at vi vil ikke ha bein rundt en abutment som sitter på implantat og er plassert i gingiva, bør sin overflate stimulere fibrøsvev vekst og feste (for å si det enkelt).
 
Det er alltid rom for forbedringer, men det som er sikkert at livskvaliteten til fremtidens pasienter kan økes med mer tilpassende implantater enn de som finnes per i dag. Så lenge at det ikke er mulig å få en tann til å gro igjen, har implantater sin nytteverdi.
 
Å bruke linser i stedet for briller fungerer ikke for alle, og det er det samme med implantat: de er ikke for alle. Man kan utvikle den mest avanserte implantatsoverflaten, hvis den ikke ble satt riktig inn, eller hos en feil pasient (for eksempel en med dårlig munnhygiene), så blir det garantert trøbbel.

Hvor henter du ideer og problemstillinger fra?

Ideer dukker opp når som helst, hvor som helst, etter å ha lest en meget god publikasjon eller mens jeg spiser frokost. Problemet er egentlig ikke å finne nye ideer, men å vite at det som kommer i hodet faktisk har en vitenskapelig nytteverdi. Å se potensialet av en ide, metode eller tankegang er vanskelig. Derfor er det viktig å jobbe på lag for å stimulere ideer, og for å finne motivasjon til å kjøre løpet fremover sammen med folk som har god kunnskap og vilje til å bidra aktivt.

Dessverre er det slik at alle kommer på gode ideer, men det er ikke alltid man orker å videreføre en ide til noe mer. Kanskje man heller ikke vet hvordan det best bør gjøres. Når man jobber på lag, så blir man sterkere og man kan dra et prosjekt fremover sammen. Hvis man ikke liker å samarbeide, så bør man finne en annen jobb en forsker. Den stereotypiske forskeren som en gammel og skjeggete mannen som sitter alene i mørket døgnet rundt foran mikroskop sitt stemmer overhodet ikke lengre, etter mitt syn.

Hva ser du som utfordringen for ditt forskningsfelt fremover?

Hver enkelt forskningsfelt følger bølger av innovasjonen og mote. Ja, det er mote også innen vitenskapelig forskning. Det er derfor vanskelig å spå hva som blir neste utfordringen. Vi får se når den kommer; det gjelder å være forberedt.

Jeg kan snakke om det jeg vet: nemlig at det vil komme enda et gjennombrudd innen 5-10 år med et nytt implantat system for pasienter som ønsker seg eller trenger et implantat.

De nye bio-aktive overflatene kommer til å stimulere vekst (av hard og bløtt vev) på en mer naturlig måte med riktig stimuli gitt fra behandlingen av implantat.

Biomaterialforskning tiltrekker seg mer og mer interesse, og innenfor nye applikasjonsområder hvor legemidler ikke lykkes, blir biomaterialer trolig løsningen.