Hverdagsluksus

Jeg begynner å tilpasse meg hverdagsluksusen. Bakeriet på hjørnet med ferske rundstykker hver morgen. Studentkafeen med hvite duker og gigantiske porsjoner med varmmat til under 3 euro. Priser så latterlige at jeg føler jeg utnytter det tyske samfunnet. Kollektivgutta som lager mat og baker til alle døgnets tider mens de kommanderer meg til å sitte og se på mens jeg drikker vin. Kan man ha det så godt? Ja da, det kan man. Og det trenger man etter noen dager på klinikken. Ikke fordi man er sliten, nei. Eller som studenten fra Latvia sa :"Jeg er sliten av å ikke gjøre noen ting". Hver klinikkøkt er på fem timer. Man er tre studenter sammen. Onsdag brukte vi fem timer på å ta 9 avtrykk og lage noen gipsmodeller. Hvorfor tenker du, joda på grunn av tyskernes elskov til regelrytteri og Kerr. Hver avtrykksskje skal ha små "pyramider" og "stoppere" av Kerr for å hindre gjennomslag og at avtrykksmassen sklir ut av formen. Kunne vært praktisk hvis det ikke tok 10min å lage per form og man fint får det til uten. Ineffektiviteten her er overraskende, og når man kommenterer at det går like fint uten får man svaret "Ja, men det er jo regelen". Skal man ta en telefonsamtale må man fysisk ringe resepsjonen, oppgi nummeret man skal ringe før de setter deg over. Det meste av utstyr må bestilles av "Schwester" og signeres ut og inn. Uniten skal sees over og signeres at er OK av "Schwester" hver dag. Jeg finner meg selv i å sette pris på all tilliten de har til oss i Oslo, og kjenner et lite savn etter instruktører som synes det er hyggelig at man synger på klinikken eller at man spør hva de har gjort i helgen. Avstanden er stor fra student til instruktør, og akkurat nå er ikke det faglige utbyttet av dette utvekslingsoppholdet i sikte. Det kommer nok. I mellomtiden får man bare nyte litt hverdagsluksus i en av Europas skjulte perler : Dresden