Hva forsker du på akkurat nå?
Vi har flere prosjekter på gang. Felles for alle våre prosjekter er at de har som mål å utvikle kunnskap om, og strategier for, regenerasjon av beinvev rundt kunstige strukturer som for eksempel tannimplantater og beinerstatningsmidler. Vi forsker både på materialegenskaper og vevsreaksjoner. Særlig fokuserer vi på utvikling av nye materialoverflater samtidig som vi studerer hvordan slike nye materialer oppfører seg og blir mottatt i, biologiske testsystemer og i pasienter.
Hvorfor er denne forskningen viktig?
Beinregenerasjon er et viktig medisinsk område. Det berører svært mange mennesker; EU kommisjonen har beregnet at så mye som halvparten av alle sykehusinnleggelser i Europa berører hardvev (frakturer, tumorer, osteoporose, ryggplager etc.). Odontologi er her i en særstilling da det meste av vår kliniske virksomhet er sentrert rundt å diagnostisere og behandle hardvev (tenner, periodontium og kjevebein) for å gjenopprette normal form og funksjon.
Hva er din motivasjon for å drive med forskning?
Forskning er en livsstil. Drivkraften ligger mye i gleden av å finne løsninger på problemer og å oppdage nye ting som kan være til nytte i utviklingen av nye behandlingsformer. Særlig motiverende for meg er det å oppnå ny, dypere innsikt i komplekse biologiske prosesser. Å formidle slik innsikt til studenter og kolleger, og å kunne omsette denne innsikten til klinisk anvendelse er en utfordring jeg setter stor pris på.
Hvordan foregår forskningen?
Vår forskning er organisert som ”absolutt” teamwork i et tverrfaglig miljø. Biomaterialer er et typisk tverrfaglig fagfelt hvor man er avhengig av en sammensatt fagkompetanse for å nå fram. Forskningsgruppen består av klinikere, biologer, biokjemikere, kjemikere og materialforskere. Samarbeidet og kryssbefruktningen mellom de forskjellige fagdisiplinene er stimulerende og produktiv, men også resurskrevende og utfordrende. Når man jobber i et tverrfaglig team kommer det ofte opp uforutsette utfordringer som må takles med innsikt og innovasjon. Slikt lagarbeid innebærer også at alle deltagere får en bratt læringskurve. Ettersom prosjekter utvikler seg må alle deltagere tilegne seg kunnskap som går vesentlig utover deres eget spesialfelt for at diskusjoner og samarbeid skal holde god kvalitet og framdriften skal være tilfredsstillende.
Rent praktisk foregår forskningen ”from bench to bed”, det vil si at nye problemstillinger og materialer utvikles og testes på laboratoriet (in vitro) for deretter å prøves i etablerte dyremodeller (in vivo) før de sluttføres i kliniske studier. Den siste fasen skjer som oftest i samarbeid med en industripartner som kan sikre økonomien i utprøvingsprosjektet og bistå i en eventuell kommersialisering av et produkt. I den siste tiden har samarbeidet med Birkeland AS bidratt til midler og ressurser for gjennomføring av den siste fasen. Dette samarbeidet har vært meget vellykket og gitt oss tilgang til ny kompetanse og nye ressurser.
Hvor henter du ideer og problemstillinger fra?
Vår forskning er klart applikasjonsdrevet, det vil si at vi tar utgangspunkt i kliniske problemstillinger når vi utformer våre prosjekter. Målet er at kunnskap og innsikt generert i vår forskning skal kunne anvendes klinisk eller føre fram til nye materialer for behandling av pasienter. Ideer hentes mye fra egne rekker i vårt tverrfaglige forum. Ofte er problemer løst på forskjellig måte innen forskjellige fagdisipliner. Applisering av nye måter å nærme seg problemer på stimulerer kreativitet og skaper dynamikk i arbeidet. Nye ideer kommer da ofte mens man jobber med å løse konkrete problemer i andre prosjekter. Selvsagt spiller også en utstrakt kontakt med andre forskningsmiljøer, aktiv deltagelse på internasjonale konferanser og iherdig litteraturlesing viktige roller som idegeneratorer.
Hva gjør du når du har kjørt deg fast i en blindvei?
Innen forskning og vitenskap finnes egentlig ikke blindveier, bare kunnskap. Et negativt resultat er også verdifull informasjon. Prosjektene blir fortløpende evaluert og problemer av teknisk eller faglig art løses ved å søke eksperthjelp, enten ved UiO eller i vårt internasjonale nettverk. Kan et problem ikke løses, kan man gå rundt det. Noen ganger må man innse at det ikke finnes adekvate metoder for å svare på konkrete spørsmål. Da må vi finne tilnærminger som muliggjør videre arbeid uten eksakt kunnskap, for eksempel ved innføring av nye kontrollgrupper eller ved å sette arbitrære verdier. Et typisk eksempel er måling av overflateareal. Totalt overflateareal på en kaotisk, ru overflate eller biologiske overflater er umulig å måle nøyaktig med dagens teknikker. Forskjellige metoder gir forskjellige svar, og oppløsningen du ønsker påvirker målene dramatisk, og beveger man seg ned på nanometer-nivå begynner også atomfysikk og kvantemekanikk å spille inn. Vi velger derfor å definere overflater ut i fra et fast sett med parametere, og så heller sammenligne flere overflater (kontroller) slik at våre studieobjekter kan settes inn i et system hvor de sammenlignes med allerede kjente materialoverflater.
En annen type ”blindvei” vi støter på er langt vanskeligere å håndtere, nemlig finansielle og politiske føringer for forskning som hindrer langsiktighet, rekruttering og progresjon innen universitetsbasert forskning. Vi opplever at det blir stadig vanskeligere å finansiere fri medisinsk forskning med offentlige midler i Norge. Dette skaper frustrasjon og misnøye blant forskere og fører til at man i stadig økende grad må finne midler fra kommersielle aktører eller forskningsprogrammer. Dette innebærer selvsagt at forskningen ikke lenger er fri, men at den får som mål å besvare tematiske eller strategiske problemstillinger som er satt på dagsordenen av politiske og/eller økonomiske hensyn. Jeg mener dette er en uheldig utvikling som på lang sikt fører vårt arbeid inn på en blindvei bort fra vitenskap, kunnskapsoppbygging og nyskaping over mot kortsiktig videreutvikling av eksisterende teknologi gjennom oppdragsforskning og teknisk problemløsning.