Hva forsker du på akkurat nå?
- Juvenil idiopatisk artritt (JIA) knyttet til Senter for kraniofacial diagnostikk og behandling (SIKO)
- Malokklusjonenes etiologi.
- Fluorider og bruk under særlige forhold i samarbeid med andre forskere på fakultetet
- Enkelte prosjekter om bonding og bondingsystemer i kjeveortopedien.
Hvorfor er denne forskningen viktig?
Av min veileder lærte jeg å lete etter mekanismer til fluors virkning. Forstår man mekanismene kan man utvikle bedre behandling og produkter. Det har vært nyttig i andre problemstillinger også, og særlig omkring kraniofacial vekst og behandling av JIA pasienter. Et unikt forskningsmateriale, aktiviteten rundt SIKO og et nordisk forskningssamarbeid kan føre til bedre behandlingstilbud for denne pasientgruppen.
Det samme gjelder enkelte typer av malokklusjoner. Smokk fører til at rundt 30% av brukerne utvikler kryssbitt. Ut fra grunnforskning om mekanismene har vi vært i stand til å utvikle en smokk uten denne bieffekten.
Hva er din motivasjon for å drive med forskning?
For meg startet forskningen med spesialistutdannelsen i kjeveortopedi på slutten av 1970-tallet og kravet om et obligatorisk forskningsarbeid. Et stimulerende miljø rundt professor Gunnar Rølla gjorde at det hele eskalerte og her er jeg ved UiO på 20. året; til og med i fast stilling! Det har vært mange spennende prosjekter, mange flinke samarbeidspartnere både i inn- og utland, en glede ved å få tilfredsstilt nysgjerrigheten på ulike områder i faget og å få til noe nytt. Dette har vært den viktigste drivkraften til å satse på en forskerkarriere heller enn en klinisk spesialistpraksis. Gode medarbeidere har jeg hatt helt siden dr. gradsarbeidet og har vært avgjørende for å trives med forskning.
Hvordan foregår forskningen?
Det meste av forskningen utføres nå i forbindelse med stipendiaters PhD prosjekter, både som hoved- og biveileder, spesialistarbeider og i samarbeid med andre forskere. Etter flere år som leder av Forskerforbundet ved UiO har selvsagt forskningstiden vært satt under press og en hovedinteresse de siste årene har vært forskningspolitikk.
I forbindelse med opprettelsen av Senter for kraniofacial diagnostikk og behandling (SIKO), har vi i gruppen for JIA klart å skape et godt forskningsmiljø med tre stipendiater. Vi har etablert en skandinavisk gruppe for JIA og håper å videreutvikle både det kliniske og forskningsmessige samarbeidet.
Hvilken nytte kan man ha av denne forskningen?
Det mest konkrete jeg har gjort må være innovasjon i forbindelse med Ortodent smokken. Den sprang ut av grunnforskning rundt malokklusjonenes etiologi. Vi holder på å videreutvikle den. Fortsatt er det det intelligente barnet (!) som lettest aksepterer den, men en ny design kommer på markedet snart.
Fluorforskningen har gitt innsikt i hvordan fluor virker under ekstrem kariogene forhold som rundt kjeveortopedisk apparatur og erosjoner. Vi har foreløpig ikke sett det som vår oppgave å drive produktutvikling her. Se under.
Når det gjelder JIA pasienter spekulerer vi på hvorfor ikke alle pasienter med kjeveleddsartritt (ca 70% av alle) utvikler kraniofaciale avvik slik mange hevder.
Hvor henter du ideer og problemstillinger fra?
Ideer og problemstillinger hentes som oftest direkte fra klinikken og behov der, men også fra litteraturstudier, og i diskusjon med andre forskere. Ofte generer ett prosjekt flere nye, og slik kan man holde på.
Hva gjør du når du har kjørt deg fast i en blindvei?
En kollega kalte oss bare ”The non-significant group”. Med det mente han at resultatene oftest tok en helt annen vei enn den opprinnelige hypotesen. Det kan være frustrerende med en gang, særlig hvis man har stipendiater med begrenset tid, men det fører oftest til nye ideer og problemstillinger. I slike tilfeller er det viktig med gode, kreative kolleger eller en tur i Marka.
Hva ser du på som utfordringen for ditt forskningsfelt fremover?
Her er jeg enig med det som har vært skrevet tidligere. Utfordringen er å skaffe finansiering. Frie forskningsmidler eksisterer knapt lenger og man er avhengig av å søke ekstern finansiering gjennom Forskningsrådet, industri eller EU. I klinikken er det imidlertid ofte mindre problemstillinger som ikke kan generere en EU-søknad i første omgang. Her er etableringen av forskergruppene og de tematiske områdene ved fakultetet viktig. Det Norske Videnskaps-Akademi har nylig lagt frem en rapport (Evne til forskning) som foreslår en rekke tiltak for å bedre forskernes situasjon. Det ene er at alle publiserende forskere automatisk tildeles et personlig minimumsbeløp i driftsmidler. Dette vil frigi tid til søknadsskrivning. Det er også forslag om å øke Forskningsrådets midler til frie prosjekter. Det siste er det nok lettere å få politisk støtte for.
Vi trenger også en debatt om nytten av Forskningsrådet på linje med den som dukker opp med jevne mellomrom om fylkeskommunen. Mange mener Forskningsrådet er en unødvendig enhet som legger beslag på store summer til administrasjon. I stedet burde forskningsmidlene kanaliseres direkte til, i alle fall de store forskningstunge universitetene. De vet hvor skoen trykker og kan bedre fordele midlene der de blir best utnyttet. De regionale forskningsfondene er en annen konstruksjon som vil pulverisere midlene utover det ganske land og vil gå ut over universitetene. I regionene burde den lokale industrien stå for finansieringen. De skal tross alt svare for forskningsmålet med 2% av de 3% av BNP innen 2010.
Forskningstiden har alltid vært presset for de kliniske stillingene ved vårt fakultet. Odontologene og medisinerne fikk ”kvalitetsreformen” alt med Oslo96, mens resten av UiO fikk den i 2003. Likevel ser det ikke ut at forskningsaktiviteten har gått ned målt i antall doktorgrader og publikasjoner. Det betyr at mye forskning foregår i fritiden. Det å sørge for mer sammenhengende tid til forskning ved vårt fakultet er en utfordring som ikke har noen enkel løsning, særlig i nedgangstider hvor stillinger fryses ved avgang.
Det er forbausende at UiO legger stor vekt på at forskning helst bør resultere i patentering og eierbrøker. Dette er ikke forskernes oppgave og spiser av forskningstiden.. Selskapsdannelse krever mye kapital og hvis man skal opprettholde sin eierandel må man ved emisjoner kanskje pantsette både hus og skjorte. Hvorfor UiO ønsker å gå inn i slike gambling-prosjekter er uklart.
UiO burde ikke videreført departementets finansieringsmodell med stor vekt på insentiver og resultater til fakultetene. En økning av basis fra 60-80% ville gitt fakultetene større spillerom bl.a. når det gjelder forskningsmidlene. Jeg savner en diskusjon av finansieringsmodellen. Den ble lovet av Regjeringen, men kom aldri!