.jpg)
– Disse spesialiserte lipididene, som vi kaller SMPer, kommer fra essensielle flerumettede n-6 eller n-3 fettsyreforløpere. Fettsyreforløpere er molekyler som kroppen kan bruke til å lage nye fettsyrer, sier Maria Balta som står bak dette doktorgradsarbeidet.
Der kroppen åpner seg mot verden, er det viktig å ha et sterkt forsvar. Det forklarer hvorfor det er så interessant å studere kroppens forsvarsmekanismer nettopp i munnhulen.
– En viktig komponent i dette forsvaret et epitelslimhinnen. Epitelslimhinnen dekker overflaten i munnhulen, forklarer Balta.
I tillegg til at epitelslimhinnen er en passiv fysisk barriere, deltar orale epitelceller også aktivt i kommunikasjonen mellom immunsystemet og det ytre miljøet. Det skjer gjennom å generere og utskille bioaktive stoffer som cytokiner, kjemokiner og andre faktorer som er viktige for immunforsvaret.
– Målet med vår første studie var å undersøke hvilken effekt et nylig oppdaget SMP hadde på orale epitelceller, sier Balta.
Dette SMPet heter resolvin D1n-3 DPA (RvD1n-3 DPA).
– Vi oppdaget da at det finnes reseptorer i epitelet som bandt seg til det nyoppdagede SMPet, forklarer Balta.
Dette gjaldt reseptorene FPR2/ALX og DRV1/GPR32
– I tillegg oppdaget vi, at når vi tilsatte det nyoppdagede SMPet til en gruppe av celler, så oppstod det indre forandringer i cellene som førte til at uttrykket av gener som koder for antimikrobielle peptider ble oppregulert.
Dette kan indikere at det nyoppdagede SMPet kan ha en antibakteriell eller antiviral effekt, samt ha et potensiale til å styrke kroppens immunforsvar.
– Det er en bred forståelse av at kroppens manglende evne til å kontrollere og avslutte betennelse er årsak til mange kroniske sykdommer. Derfor var hensikten med den andre studien å bedre forstå hvordan det nyoppdagede spesialiserte lipidet kan påvirke funksjonen til epitelceller i munnen når det er en betennelse til stede, sier Balta.
Forskerne utførte transkriptom-analyser på celler som hadde blitt stimulert med TNF-α, et stoff som kan forårsake betennelse, og som deretter ble behandlet med det nyoppdagede SMPet.
En transkriptomanalyse er en metode for å undersøke hvilke gener som er aktive i en celle eller vevsprøve ved å måle mengden RNA som er produsert fra genene. RNA er et molekyl som spiller en nøkkelrolle i overføringen av genetisk informasjon fra DNA til proteiner.
– Vi fant ut at behandlingen med det nyoppdagede SMPet førte til en betydelig nedregulering av gener som kan forårsake betennelse, sier Balta.
Behandlingen førte også til at et protein ved navn P65 forflyttes ut av cellekjernen og inn i cytoplasmaet. Cytoplasmaet er den geleaktige væsken som fyller innsiden av cellen.
– P65 er viktig for at gener skal kunne aktiveres, og det å flytte seg ut av cellekjernen kan føre til at P65 blir ineffektiv, sier Balta.
Siden P65 er kjent for å fremme transkripsjonen av mange pro-inflammatoriske gener, tyder dette på at det nyoppdagede SMPet kan brukes for å redusere betennelse, og at det kanskje virker gjennom en ny mekanisme.
– Selv om SMPer kan hjelpe med sårheling ved å redusere betennelse, har vi fortsatt mye å lære om hvordan de påvirker bevegelsen av orale epitelceller i betennelsesmiljøer, sier Balta.
I den tredje studien fant forskerne at tilsetning av det nyoppdagede SMPet økte bevegelsen av orale epitelceller når de var utsatt for betennelsesmolekylet TNF-α.
Forskerne observerte også at SMPet påvirket organiseringen av et protein kalt F-aktin, som er viktig for intracellulær transport. Dette antyder at det nyoppdagede SMPet kan være nyttig for å fremme helning av munnslimhinnen. Mekanismene bak det nyoppdagede SMPet kan være et bidrag i å utvikle nye behandlingsmetoder.
– Men vi trenger mer forskning for å utforske de potensielle terapeutiske fordelene og mulige bivirkningene av dette SMPet, sier Balta avslutningsvis.