Om gruppen

Synapser er kontaktpunkter mellom nerveceller hvor signaler overføres. Vi er spesielt interessert i synaptisk plastisitet, som kan defineres som synapsenes evne til å endre seg strukturelt, funksjonelt eller molekylært. Nye synapser kan dannes, gamle kan forsvinne, og eksisterende kan omorganisere sin struktur. Synapsene kan også endre styrken på signaloverføringen, og dermed bli mer eller mindre effektive. Dette er en grunnleggende mekanisme for hvordan hjernen lagrer informasjon og tilpasser seg erfaringer. Synapser er ikke bare passive koblinger, de er dynamiske og komplekse strukturer som fungerer som molekylære mikrodatamaskiner.

Vårt arbeid fokuserer særlig på hvordan proteiner og andre cellulære komponenter bidrar til synaptisk og nevral plastisitet, hvordan disse strukturene påvirker kognitive prosesser som læring og hukommelse, og hvordan disse prosessene forstyrres ved ulike nevrologiske og psykiatriske lidelser.

Vi er også opptatt av gliacellenes rolle i hjernens plastisitet og deres samspill med nevroner. Gliaceller, som tidligere ble sett på som støtteceller, har vist seg å være aktive medspillere i regulering av synaptisk funksjon, signaloverføring og immunrespons i hjernen.

Vi benytter oss av en bred metodisk tilnærming, inkludert:

  • Elektrofysiologi for å måle synaptisk aktivitet og signaloverføring.
  • Lysmikroskopi, elektronmikroskopi og superoppløsningsmikroskopi for å visualisere synapser, nerveceller, gliaceller og proteiner på ulike detaljnivåer.
  • Molekylærbiologiske teknikker som PCR, Western blot og immunohistokjemi for å analysere gen- og proteinuttrykk i både nevroner og gliaceller.
  • Cellekulturmodeller for å undersøke cellulære prosesser, molekylære mekanismer og proteininteraksjoner under kontrollerte forhold.
  • Radiologiske metoder, som funksjonell magnetresonanstomografi (fMRI), for å undersøke hjerneaktivitet og funksjonelle nettverk i levende organismer.
  • Atferdstester på mus og rotter for å knytte molekylære og cellulære forandringer i både nevroner og gliaceller til læring, atferd og hukommelse.

Gjennom disse eksperimentelle modellene søker vi ikke bare å identifisere nye terapeutiske mål for behandling av hjernesykdommer, men også å bidra til en dypere forståelse av hvordan hjernen, inkludert samspillet mellom nevroner og gliaceller, fungerer og tilpasser seg et kontinuerlig skiftende og dynamisk miljø.