Fra Skole til Fakultet

Den formelle organiseringen av tannlegeutdanningen i Norge ble etablert i 1909. Etter 50 år, i 1959, ble tannlegehøyskolen en del av Universitetet i Oslo som et selvstendig fakultet og fikk navnet Det odontologiske fakultet.

"Virksomheten til tannlegene ble legalisert gjennom en offentlig forordning av 5. september 1794, der amtmanden og physici kunne gi dem som hadde "erhvervet sig utmerket kundskab og fortrinnelig dugelighed i en eller anden enkelt del av lægekunsten", tillatelse til å praktisere i sitt eget distrikt. I praksis betydde ikke denne forordningen stort for tannlegevirksomheten. Det hadde alltid vært lekfolk som hadde trukket tenner."

Foto: Haakon Størmer - Fakultetets foto-arkiv

Slik var det fram til 1852, da det ved kgl.res. ble bestemt at det skulle kreves eksamen for å få praktisere som tannlege. Dette var i høy grad en praktisk eksamen, skoleutdanning måtte den enkelte erverve som best han kunne. Men de rene medisinske disipliner, som anatomi og fysiologi, fikk sin plass. Den første som meldte seg til eksamen, hadde allerede praktisert som tannlege i ti år. Han strøk ved første prøve, men i 1860 ved annen gangs prøve, gikk det bra.

I 1884 ble Den norske tannlegeforening stiftet, og utdanningssaken fikk en sterk pådriver. Krav til allmennutdanning og formalisert faglig utdanning ble snart en hovedsak for foreningen.

Tannlegene til universitetet?

Allerede i 1881 avga Det medisinske fakultet en interessant uttalelse om basis for tannlegeutdanningen: "Facultetet er ikke i tvivl om, at krav til examen artium bør stilles. En tandlæges virksomhet er saa nær beslegtet med lægens, likesom det økonomiske utbyttet i mange tilfælde overstiger lægens, at man maa hos ham fordre den kultur og humanitet , der, om den end kan oppnaaes ad andre veie, dog i regelen og sikrest utvikles ved det akademiske studium." Professor Heiberg, som dissenterte, mente at det var tilstrekkelig med middelskoleeksamen, og begrunnelsen var blant annet at kvinner dermed ikke ble utlukket fra tannlegekunsten.

I uttalelsen heter det at utdanningen av tannleger bør legges til universitetet. Selv om det var positive signaler, var oontologien ennå ikke "akademisk stueren" Det skulle gå hele 78 år før den fikk sin plass ved universitetet i et eget fakultet.

I 1893 ble den første skole for tannlegeundervisning opprettet: Statens poliklinikk for Tannsykdomme. Skolen kom noe bardus på tannlegestanden. Statens medvirkning skyldtes nok hensynet til den store utbredelsen av tannsykdommer i alle samfunnslag og behovet for behandling i vel så stor grad som ønsket om en formell utdanning for tannleger.

Poliklinikken var ikke en fullstendig skole for tannlegeutdanning. Fortsatt måtte proteselæren tilegnes ved lærlingetid hos praktiserende tannleger. Kvaliteten på lærlingeutdanningen var sterkt varierende, og elevene ble nok ofte brukt som ren arbeidskraft.

Krav om egen fast utdanning i proteselære ble fremmet med stor tyngde av Tannlegeforeningen, men først i 1905, da et nytt eksamensreglement fastla examen artium som basis for å kunne starte utdanning til tannlege, kom det en egen skole for proteselære. Denne private skolen kom i stand ved et initiativ fra tannlegeforeningen, og den fikk navnet Den Norske Tendlægeforenings Tekniske Tandlægeinstitut. Målsettingen ble nå å få staten til å overta hele utdanningen av tannleger, og igjen så man helst at den ble lagt inn under universitetet.

Medisinaldirektøren var sterkt for at staten skulle overta undervisningen og anbefalte Stortinget en slik løsning. Det akademiske kollegium ble forespurt om plassering ved universitetet, og etter en rådslagning med Det medisinske fakultetet fant man det ikke naturlig at tannlegeundervisningen skulle foregå ved universitetet. 
 

Foto: Haakon Størmer - Fakultetets foto-arkiv

Professorer i gardekaserne

Staten overtok utdanningen av tannleger i 1909 og opprettet Statens Tandlægeinstitut. Det fikk tilhold i en bygning som hadde vært en gardekaserne, men som var blitt erklært uegnet til menneskebolig. Der kom tannlegeundervisningen til å foregå i 18 år. Staten fant også at tiden var moden for å overføre ansvaret for utdanningen fra Justis og Politidepartementet, som hadde overoppsyn med tannlegenes virksomhet siden 1794, og til Kirkedepartementet. Det tok ikke lang tid før hovedlærerne reiste krav om at de måtte tildeles professortittel på lik linje med høyskolelærerne. Universitetet ble rådspurt og stilte seg negativ, og kravet ble avslått.

Tannlegelærerne ga seg ikke og meddelte departementet at de ville stille sine stillinger til disposisjon dersom deres rettmessige krav ikke ble innfridd. Departementet skiftet standpunkt og lovet å anbefale Stortinget at tittel skulle tildeles etter nærmere fastsatte kriterier hvis trusselen om å gå av ble trukket tilbake.

Ved behandlingen i Stortinget kom det klart fram at forsamlingen misbilliget måten saken var blitt fremmet på. Representanten Hambro mente at "man hittil kunnet streike seg til adskillig i dette landet, men jeg tror det kan bli farlig for fremtiden hvis man også med en streiketrussel skal kunne skaffe seg en professortittel". Men saken ble vedtatt, og i 1919 fikk Statens Tandlægeinstitutt de første fire professorer.

Lokalene i den gamle gardekasernen var fortsatt like uegnet for mennesker, men det nye selvstendige kongeriket hadde et utall av viktige oppgaver å gå løs på, så penger til et nytt tannlegeinstitutt kunne ikke avsettes. Det var først da noen kom på at man kanskje kunne ta opp et banklån, at det kom fart i byggesaken. Staten gikk med å garantere for lånet, og til å forvalte bygningen ble det opprettet et fond. Tannlegeundervisningens fond skulle besørge at huset ga en avkastning som kunne nedbetale lånet. Inntektene skulle komme fra pasientbehandling og avgift fra studentene. Dessuten skulle staten betale kr 30 000 i årlig leie for bruk av bygningen, det samme som de betalte for garekasernen. Den dag i dag betaler universitetet kr 30 000 i leie for huset som ble bygd i Geitmyrsveien 69. Det er verd å merke seg at leiesummen ikke er regulert på 66 år. Huset er nedbetalt, og fondets avkastning brukes i dag til støtte for odontologisk forskning. Dette er trolig det eneste tilfellet hvor et hus til bruk for statens formål er blitt finansiert på denne måten.
 

 

Foto: Haakon Størmer - Fakultetets foto-arkiv

Tannlegehøyskolen

Statens Tandlægeinstitut ble i 1928 Norges Tandlægehøiskole. Dermed fikk man en betydelig statusheving. "Tannlegehøyskolen" kom til å bli et begrep, og fortsatt, 34 år etter at høyskolen ble til Det odontologiske fakultet under universitetet, heter bussholdeplassen utenfor Geitmyrsveien 69 Tannlegehøyskolen.

Utdanningen var treårig fram til 1938, da ble den fireårig. Forut for denne utvidelsen av studietiden pågikk det en diskusjon der det blant annet ble foreslått at utdanningen burde legges inn under Det medisinske fakultet, og at utdanningslengden burde være seks år, med en toårig første avdeling felles med medisinerstudentene. Men slik gikk det ikke den gang. Man måtte vente nesten 60 år før tiden var moden for et nærmere samarbeide med Det medisinske fakultet. Dette ble i særlig grad gjort mulig gjennom flytting av den prekliniske undervisningen fra Blindern til et nytt bygg på Gasustad rett ved siden av der den prekliniske medisinske utdanningen holder til. Fra høsten 1996 ble en ny studieplan innført der medisin og odontologi har en felles preklinisk utdanning gjennom tre og trekvart semester. Fra og med høsten 2012 vil også den propedeutiske undervisningen bli lagt til et nytt bygg på Gaustad. Dermede vil bare den kliniske delen av studiet bli værende i Geitmyrsveien. Lokalene der er uhensiktsmessige både hva angår dimmensjon og funksjonalitet, og på oppdrag fra Kunskapsdepartementet er det nå satt i gang et utredningsarbeide med henblikk på å reise et nytt klinikkbygg.

Under den annen verdenskrig ble Tannlegehøyskolen en kort periode lagt under universitetet som eget fakultet. I 1942 ble skolens rektor, den senere kirke- og undervisningsminister, professor Birger Bergersen, avsatt, og fra 1. januar 1943 ble skolen lagt inn under universitetet. Det medførte også at tannlegestudentene og deres lærere ble arrestert høsten 1943. Tannlegeundervisningen kom ikke i gang igjen før etter krigen. Da ble den tilbakeført til en selvstendig tannlegehøyskole. Men i 1959 ble Norges Tannlegehøyskole innordnet under Universitetet i Oslo som eget fakultet.

Forventninger fra samfunnet

Mye er oppnådd gjennom hundre år, men utfordringene til tannlegene og tannlegeutdanningen står i kø. Samfunnets forventninger til god helse for alle krever utdanninginstitusjonenes aktive medvirkning. Skal man lykkes, er det viktig med gode forskningsvilkår slik at de enkelte fagområder får mulighet til å følge med i utviklingen. Det er også en forutsetning for at enhetene skal kunne fungere som inspirerende læringsmiljøer.

Befolkningens behov for helsetjenester må være den viktigste enkeltfaktor når helseprofesjonenes utdanningsprogrammer skal fastsettes. Dette vil by på mange undervisningsmessige utfordringer. For odontologiens vedkommende må undervisningsprogrammene bygges opp på en slik måte at de gir mulighet for økt fleksibilitet og evne til raskere å kunne tilpasse seg en dynamisk behandlingsprofil. For framtidens tannleger vil dette medføre økte krav til diagnostisk årvåkenhet og generell-medisinske kunnskaper. Behandlingen av den raskt voksende gruppen av eldre med egne tenner vil by på særskilte utfordringer. Dette er en gruppe som har flere og mer komplekse sykdommer. Mange sykdommer viser seg i munnhulen. Tannlegen, som har store deler av befolkningen inne til årlige konsultasjoner, må kvalifiseres til å kunne ta ansvaret for en helhetlig oral diagnose.

Tekst gjengitt med tillatelse fra Edward B. Messelt

Publisert 8. sep. 2010 16:04 - Sist endret 18. feb. 2014 10:14