Taper den akademiske tenkningen i møte med tellekantsystemet?

Det var et av temaene som ble adressert, da forskningsdekan Linda Hildegard Bergersen fra Det odontologiske fakultet, var vertskap for det første frokostmøtet i forumet for forskningsetikk fredag  30. oktober.

Bildet kan inneholde: mennesker, sosial gruppe, gul, høst, tre.

På bilde: Professor em Ole M. Sejersted, viserektor Åse Gornitzka, professor emeritus Anne Inger Helmen Borge,  professor Tiril Willumsen, førsteamanuensis Ole Herman Ambur og forskningsdekan Linda Hildegard Bergersen. Foto: Marie Lindeman Johansen OD/UIO

Alle forskningsdekanene har vært sentrale i utmeislingen av et arbeid, som har som hovedfokus de fellesetiske utfordringene som alle forskere ved UiO møter i sitt daglige virke.

Viserektor Åse Gornitzka åpnet seminaret med å peke på, at nå som pandemien herjer, er betydning av vitenskapen helt avgjørende for å håndtere våre felles utfordringer knyttet til Covid-19, men også for legitimiteten av de tiltakene som treffer oss. 

Tillit

–  For at vi som samfunn skal akseptere inngripende tiltak trenger forskningen tillit, sa hun.

–   Den tilliten får man ved at man har en felles forskningsetikk som ligger til grunn for all vitenskapelig produksjon. Men hvordan finner vi frem til en felles forskningsetikk? Hvordan blir vi et moralsk fellesskap som deler de samme normene? Disse spørsmålene må være styrende når vi skal finne frem til en fellesetisk standard for forskning og et grunnlag for det arbeidet som nå gjøres i forskingsdekan felleskapet, utdypet hun.

Medforfatterskap

Førsteamanuensis Ole Herman Ambur  ved OsloMet, innledet med å fortelle at tendenser i forskningen er at elfenbenstårnene  er borte. Forskningen er også blitt mer demokratisk og det har blitt et økt krav om samarbeid og tverrfaglighet. Samtidig kan disse kravene utløse store problemer innad i forskningsprosjektet, og et typisk problem vil da være knyttet opp mot medforfatterskap, fortalte han.

–   Medforfatterskapet sikrer en rettferdighet innad i forskningsmiljøet og en ansvarlighet utad, forklarte han.

Involvering

Men hvordan løser man den utfordringen knyttet til medforfatterskap i praksis? Her peker han først til Vancouveranbefaling av 1978 og deretter til Montrealerklæringen

–  Disse erklæringene gir oss veiledning om integritet, forklarer han.

–   Montrealerklæringen kan gjelde all forsking finansiert av forskningsrådet, der primærfokuset handler om å involvere alle de partnere et forskningsprosjekt har, sier Ambur.

–   At man har en reell forventningsavklaring ved oppstarten av prosjektet er helt essensielt.   For det er helt naturlig at det vil være ulike forventninger til hvordan bidrag inn i et forskningsprosjekt skal harmoniseres. Det trengs en åpenhet fra starten av og man trenger en god plan som kan avklare roller og ansvar.

Ambur er tydelig på at Montrealerklæringen og Vancouveranbefalingene burde henges opp på hvert eneste laboratorie, og hvert eneste kontor hvor det drives forskning, og være et felles etisk grunnlag for alle som driver med forskning.

Forvirring

Hva forvirrer kolleger i internasjonalt prosjektsamarbeid og forskningsetikk? Det var det innledende spørsmålet til Anne Inger Helmen Borge, professor emeritus i utviklingspsykologi og medlem av ekspertpanelet for forskningsetikk i ERC.

Basert på hennes erfaring, er det fem tema som går igjen og som skaper forvirring  i internasjonale forskningssamarbeid, og det er når:

  1. Principal investigator (PI) i søknadsskrivingen oppdager mangelfullt utfylt rubrikk om etikk fra nasjonale/internasjonale kolleger i Work Packages
  2. At EUs prosjektbehandling/etikk tas så alvorlig
  3. Når etikkvurdering slår “urettferdig” ut pga. type prosjekt/ekspertpanel sammensetning.
  4. De mange regulativ/direktiv som må følges
  5. Rollefordeling og uro i Konsortium pga: valuta, datadeling, etikk dumping, moral..

–  Kravene kan være forvirrende, forklarte Helmen Borge, men alle disse kravene er gjort for å etterkomme etikken i forskningen. Man kan forebygge forvirring med god informasjon.

Bildet kan inneholde: begivenhet.
Foto: Marie Lindeman Johansen OD/UIO

Hva er den største utfordringen med et tverrfaglig samarbeid?

Det spørsmålet stilte forskningsdekan Linda Hildegaard Bergersen som et innledende spørsmål til den påfølgende panelsamtalen.

Tiril Willumsen, påtroppende dekan ved Det odontologiske fakultet svarte at spørsmål knyttet til ansvarsfordeling, medforfatterskap, kreditering og hvem som eier dataene var utfordringer som kom i kjølvannet av et tverrfaglige prosjekt. Hun presiserte derfor at det å bruke nok tid innledningsvis for å bli kjent med hverandre var helt avgjørende for et vellykket tverrfaglig samarbeid.

 

Ambur fremholdt at forskingsarbeid er basert på tillit og åpenhet er viktig.

–   Alle medarbeidere trenger tilgang til alle data som produseres underveis. Alle må legge frem sine data, kontinuerlig i prosjektet. 

–  Vi har et felles solidarisk ansvar når vi jobber sammen i et tverrfaglig prosjekt. Og vi må finne tid til å røkte det samarbeid man har. Men ofte ser man at man rett og slett nedprioriterer forvaltingen av det samarbeidet, fordi tiden ikke strekker til, sa han.

Institusjonelt ansvar

For mye krav på gruppeleder og at institusjonen har et ansvar, det var hovedbudskapene til  Ole M. Sejersted, professor emeritus ved Det medisinske fakultet som svar på spørsmålet om utfordringer knyttet til tverrfaglig samarbeid.

–  Vi bør tenkte kvalitetssikring slik som vi gjør i helsevesenet, sa han. Der er kvalitetssikringen et lederansvar.

–  Hvem er det som sikrer kvaliteten i forskningsprosjektene? Det er den enkelte forsker, men så er det et stort hopp, sa Sejersted.

Han forklarte at det institusjonelle ansvaret for kvalitet ikke er veldig synliggjort.

–  Det meste av kvalitetssikringen skjer av fagfeller, sa han. Det finnes per i dag ikke god nok kvalitetssikring i institusjonene, og fagfellevurderingen har mange svakheter. Derfor må kvalitetssikring av forskningen systematiseres mye mer, sa han.

Han mente at Macchiarinisaken var et tydelig eksempel hvor institusjonen sviktet, fordi den ikke var sitt ansvar bevisst og ikke hadde gode nok kvalitetssystemer på plass.

–   Men saken er også et symptom på et system som forvitrer, fordi tellekantsystemet står i opsjonen til den akademiske tenkningen, sa han videre, og Macchiarini, ble ansatt av institusjonen med lovnader om stor og ikke minst hurtigproduksjon som jo er noe som tellekantsystemet etterspør. Men resultat var jo midlertid at hele systemet rett og slett ble lurt.

Kulturelle utfordringer

Alle paneldeltakerne fremhevet også at utfordringer knyttet til ulike kulturer er viktig å være klar over når man jobber internasjonalt.

Tirill Willumsen utdypet dette ved å si at det er derfor det er behov for tid til å bli kjent med hverandre innledningsvis i et forskningssamarbeid, samt at institusjonene må ha klare kvalitetssystemer på plass. Men at det også trengs bevissthet om sin egen kultur og etiske forståelse.

Og her supplerte Anne Inger Helmen Borge med å fortelle at i den delen av en søknad, hvor man ofte blir bedt om å skrive en «Ethical self assessement»,  er det mange som dropper  akkurat den delen .

–   Men da bli ikke dette uttalt i prosjektet, som igjen da blir et signal om at etikken ikke er så viktig.

Ratifisere

Som et avsluttende poeng, foreslo Ole Herman Ambour at man kanskje burde ratifisere Montreal og Vancouvererklaringen. For slik kan man da kunne bygge en felles forskningskultur som er tuftet på åpenhet, samhandling, involvering og ikke minst tid brukt til å dyrke den akademiske samtalen som nå kan synes å blir nedprioritert.

Og kan det være slik reflektere også viserektor avslutningsvis - at tellekant systemet og kravet til effektivitet kapitaliserer på den akademiske sjel og at vi ender opp med å kanalisere på oss selv, og dermed svekker tilliten i forskningen?

 

Publisert 3. nov. 2020 10:12 - Sist endret 3. nov. 2020 11:08