Det er Unni Syversen fra NTNU og Janne Reseland fra Det odontologiske fakultet som står bak symposiet – et symposium de har arrangert i 14 år.
– De har gjort en helt enorm innsats gjennom disse årene, sier Tove Tveitan Borgen fra Revmatologisk seksjon ved Drammen sykehus.
– Det de har klart, er å skape en helt spesiell møteplass for alle som jobber med bein, enten man er kliniker eller forsker, sier hun. Det unike med dette symposiet, er at dette blir et sted hvor forskere kan prøve ut nye ideer og tematikker, men også et sted hvor stipendiater kan presentere sine funn for en engasjert og lydhør forsamling.
Frakturer i Oslo og Norge: Trender og fremtidige utfordringer
Stipendiat Ingvild Hestnes fra Det medisinske fakultet, UiO, fortalte om en positiv utvikling i Oslo, som lenge har hatt verdens høyeste forekomst av hoftefrakturer. I 2019 var insidensen av hoftefrakturer på sitt laveste siden 1978, og for første gang lavere enn gjennomsnittet i Norge.
En tilsvarende nedgang har man også sett i antall radiusfrakturer (underarmsbrudd) i de siste 20 årene forklarte Ingrid Oftebro fra Oslo Universitetssykehus (OUS) og Oslo Skadelegevakt.
Denne reduksjonen antas å være et resultat av bedre helse, i form av en mer aktiv eldre befolkning, en høyere BMI, men ikke minst målrettete programmer for forebygging av fall blant eldre.
Samtidig varsler prognoser om en betydelig økning i antall hoftefrakturer i Norge mot 2050, drevet av en stadig aldrende befolkning.
Hvis dagens rater holder seg stabile, kan antallet hoftefrakturer øke med 91 % for kvinner og 131 % for menn, sa Kristin Holsvik fra Folkehelseinstituttet.
Selv med en fortsatt reduksjon i insidensratene, vil antallet likevel stige markant. En aldrende befolkning med høyere utdanning utgjør en ny risikogruppe, da personer med høyere utdanning oftere vil tilhøre de eldste aldersgruppene fremover.
Disse funnene understreker behovet for å styrke forebyggende tiltak, tilpasse innsatsen til nye risikogrupper og sørge for at helsevesenet er forberedt på en betydelig økning i frakturbelastningen.
Mikrostruktur og molekylære mekanismer
– Denne studien sammenligner bein fra personer med osteoporose og personer med osteoartritt for å forstå forskjeller på cellenivå, sa Sjur Reppe fra OUS.
Osteocytter, de vanligste cellene i bein, er viktige for å registrere belastning og hjelpe kroppen med å bygge opp eller bryte ned bein. Disse cellene bor i små hulrom kalt lakunaer.
– Vi fant, at hos personer med osteoporose var det flere og større lakunaer enn hos dem med osteoartritt, sa Reppe.
Dette kan tyde på at osteocyttene er mer aktive ved osteoporose og kanskje prøver å kompensere for det svake beinet.
– Da vi analyserte proteinene i beinene, fant vi at mengden av et viktig protein, sklerostin, var lavere ved osteoporose. Sklerostin bremser vanligvis beindannelsen, så lavere nivåer kan bety at kroppen prøver å øke beindannelsen hos dem med osteoporose.
Studien viste også at visse proteiner knyttet til immunforsvaret var mer fremtredende. Dette antyder at immunsystemet kan spille en rolle i hvordan bein struktureres og vedlikeholdes, noe som kan være viktig for å forstå beinhelsen til de med osteoporose sammenlignet med osteoartritt.
Tidligere har mikroRNA-ene (miR-15a/16-1) blitt studert i ulike biologiske sammenhenger, inkludert kreft og cellulære reguleringsprosesser. Det som er nytt i denne studien, som Kaare M. Gautvik fra Lovisensberg sykehus presenterte, er derimot rollen deres i beinhelse og remodellering, samt oppdagelsen av en ny genetisk variant (rs12585295) som er knyttet til aktivitet i beinproduserende celler.
Dette gir ny innsikt i hvordan disse mikroRNA-ene påvirker beinmikrostruktur og styrke. Dette er spesielt viktig for å bedre forstå osteoporose, som skyldes en ubalanse mellom beindannelse og nedbrytning. MikroRNAene som er studert, kan derfor være viktige verktøy for å utvikle nye behandlingsformer eller forbedrede diagnostiske metoder for sykdommen.
Serotonin
Det finnes et kunnskapshull som knytter beinhelse, osteoporose og bruk av antidepressiva sammen.
– Vi har nemlig oppdaget en spesifikk serotoninreseptor, HTR6, som finnes i beinets celler (osteocytter) og som ser ut til å påvirke beinmassen hos kvinner etter overgangsalderen, forklarte Athina Samara fra Det odontologiske fakultet. Og studier har vist at det er en positiv sammenheng mellom denne reseptoren og beintetthet.
Dette betyr at serotonin kan ha en viktig rolle i å opprettholde beinmasse og motvirke beinskjørhet (osteoporose). Fordi serotonin reopptakshemmere (SSRI), som påvirker serotoninnivået, er vanlige antidepressiva som også brukes av alle aldersgrupper, men også unge kvinner og gravide, kan denne oppdagelsen få konsekvenser for behandlingsretningslinjer for SSRI, for å ivareta beinhelsen til pasientene bedre.
– Men det trengs mer forskning før vi kan si noe sikkert om konsekvensene, og hvordan retningslinjene for medisinering, eventuelt påvirkes, sier Samara.
Materialinnovasjoner, avansert bildeanalyse og behandlingsstrategier
– Å gjenoppbygge bein er utfordrende fordi det er få kunstige materialer som kan etterligne naturlig bein både i styrke og funksjon, sa Ingvild Nysæther fra Det odontologiske fakultet.
Men vekststativ av titandikoksid, ( TiO2-keramiske stillaser) er et lovende alternativ, da de har høy porøsitet (>90%) og mekanisk styrke som ligner på det svampaktige beinet i kroppen.
– I denne studien ville vi vurdere sikkerheten, og evnen TiO2-stillasene har til å fremme beindannelse i menneskelig alveolært bein etter tanntrekking, sa Nysæther.
Resultatene viser at disse stillasene av titandioksid, er trygge, de støtter ny beindannelse, og bevarer kjevevolum etter tanntrekking, og kan derfor være et godt alternativ til beintransplantasjon.
Mikro-CT
Tradisjonell histologi har vært viktig for å studere detaljer i tenner og kjevebein, men gir bare todimensjonale bilder, tar lang tid og ødelegger prøvene. Mikro-CT (μCT) er en metode som kan lage 3D-bilder av intakt harde vev som bein og tenner, men den viser dårlig mykt vev.
– I denne studien utviklet vi en ny teknikk, kontrastforsterket μCT hvor vi brukte Lugols jod som kontrastmiddel og EDTA for å fjerne mineraler, sier Torben Hildebrand fra Det odontologiske fakultet. Dette gjorde det mulig å få bilde av både harde og myke vev i underkjeven til mus, som var modellsystemet her.
Teknikken ga detaljerte bilder av tannpulpa, ligamenter og myke vev, samtidig som den også fanget bein- og tannstrukturer. Dette er et stort fremskritt fra de tidligere todimensjonale metodene og gir nye muligheter for avanserte studier innen vevsteknikk og er et viktig fremskritt i samtidig analyse av harde og myke vev.
Testing av gel
Angela De Lauretis har i en studie testet tre nye produkter for å behandle og forebygge peri-implantitt: NuBone® Clean, en gel for kjemisk rens; PeriBrush, en titanbørste for mekanisk rens; og NuBone® Seal, en gel som fremmer beinheling. Hun forklarer at resultatene var lovende.
NuBone® Clean fjerner bakteriebelegg effektivt, PeriBrush er blitt lettere å bruke, og NuBone® Seal støtter tilheling og mineralisering av bein rundt implantater, sier De Lauretis. Til sammen kan disse metodene gjøre behandlingen av peri-implantitt både mer effektiv og tryggere for pasientene.
Blodtrykksmedisin
Blodtrykksmedisiner kan påvirke den orale helsen. Elisabeth Aurstad Riksen fra Det odontologiske fakultet fant i en studie at amlodipin, en vanlig brukt blodtrykksmedisin, kan føre til gingival hyperplasi, en tilstand der tannkjøttet vokser overdrevent og gjør daglig munnhygiene vanskeligere. Riksen forteller at en pasient, en 78 år gammel mann, opplevde bedring i tannkjøtthelsen etter å ha byttet til en annen blodtrykksmedisin, en ACE-hemmer.
– Dette viser hvor viktig det er med samarbeid mellom leger og tannleger for å overvåke og håndtere bivirkninger, understreker hun.
Beinhelse og kliniske perspektiver
Ruth C. Strømmen fra OUS undersøkte effekten av ibandronat, en medisin som kan påvirke beinstruktur, hos pasienter som har gjennomgått nyretransplantasjon.
– Vi fant ingen forskjell i hoftegeometri eller -styrke mellom de som fikk medisinen og de som fikk placebo etter ett år, sier Strømmen, noe som tyder på at ibandronat kanskje ikke er en effektiv løsning for denne pasientgruppen.
Høyde som en risikofaktor for hoftebrudd, ble undersøkt av Haakon E. Meyer fra Det medisinske fakultet ved UiO, som konkluderte med at høyere personer har større risiko for lårhalsbrudd enn lavere personer.
– Dette skyldes sannsynligvis at lengre bein gir større kraft på lårhalsen ved fall, forklarer Meyer. Studien viste også at høyden ikke påvirket risikoen for andre typer hoftebrudd i samme grad.
Lav fødselsvekt og tidlig fødsel er lenge blitt mistenkt for å påvirke risikoen for beinbrudd senere i livet. Hilde Thomasli Holltrø fra NTNU undersøkte dette, men fant ingen tydelig sammenheng.
– Verken lav fødselsvekt eller det å være født liten for svangerskapslengden ser ut til å øke risikoen for brudd i ung voksen alder, sier hun.
I behandlingen av osteoporose har medisinen Romosozumab vist seg å være effektiv ved å både redusere nedbrytning av beinvev og øke tykkelsen på beinveggene.
– Denne kombinasjonen styrker beinstrukturen og reduserer risikoen for brudd, forklarer Erik Fink Eriksen fra SpesialistSenteret Pilestredet, som mener medisinen kan revolusjonere behandlingen av osteoporose.
Behandling av osteoporose hos eldre med flere sykdommer byr imidlertid på store utfordringer. Mikkel Pretorius fra Oslo Universitetssykehus peker på at behandlingen må tilpasses den enkeltes behov, særlig siden mange eldre tar flere medisiner samtidig.
– Det finnes gode forskningsresultater, men klinisk skjønn er avgjørende i slike komplekse tilfeller, sier han avslutningsvis.
